Med puls på max, svette som er kald, et hjerte som dundrer mer enn en metall-trommeslager og panikk. Kaotisk og ikke-mottagelig for fornuft stolprer man på forsiktige føtter ut på kjøkkenet, fyller et glass med vann, slipper glasset i vasken og setter seg ende ned, på gulvet.
Etter diverse prekener, både med og uten gardiner, roer hjertet seg og plassen på gulvet blir forlatt. Sofaen neste. Og til min store overraskelse oppdager jeg at jeg ser jo, faktisk. Ingen grunn til panikk.
Jeg trodde jeg tok fugleinvasjonen ganske så på strak arm, med optimisme og utsikter til ikke så himla lang ventetid. Feil, dobbeltfeil. Hjernen har noen kroker som det bor panikk i. Og det fikk jeg føle et par netter på rad. Så jeg tenkte som så. Skriv det ut, publiser det eller ikke, men skriv det, i alle fall.
Det har vært overskyet de siste par nettene og dermed ble det ekstra mørkt i soverommet. Det liker jeg, for da sover jeg bedre, vanligvis. Men så var det denne hjernen da, som på heite livet skulle skremme vettet av meg.
Jeg våkner, veldig brått, det er ikke noe å høre annet enn susingen i ørene. Jeg lytter ekstra godt, men hører ikke noe. Og så ser jeg ikke noe. Ingenting. Trinn en – strekke armen ut og kjenne om samsoveren er i live. Trinn to – heise seg opp for å se på klokken. Trinn tre – ser ikke klokken og panikken kjører dampveivals over meg. Heise seg enda høyere og se en gang til. Nope, ikke noe i sikte, bare mørkt all over.
Da tar føtter og armer styringen og får meg ut av sengen og ut på kjøkkenet. Jeg har sikkert en formening om at vann hjelper. Men da må man klare å holde på glasset. Hm… Tar nok ikke dette så greit som jeg trodde. Redselen for ikke å kunne se, med dertil hørende tap av lese- og skriveferdighet, skremmer meg. Skikkelig. Det er en redsel jeg egentlig ikke vil vedstå meg. For det skal jo endres, operasjonen er en ukomplisert affære og foretas ofte. Med glitrende utgang. Så hvorfor i heite, hole happaranda er jeg redd da?